Kronikk:
Slammet er ikke en fotnote – det er en hovedsak
Oppdrettsnæringen står igjen i rampelyset. Ikke på grunn av lakselus eller rømming denne gangen – men på grunn av utslipp. Slamutslipp. Et tema som altfor lenge har vært behandlet som et teknisk fotnotefelt. Det holder ikke lenger.
Administrerende direktør i Bioretur
For i takt med at landbasert oppdrett har gått fra visjon til virkelighet, skjerpes kravene – fra myndigheter, forbrukere og markeder. Og etter å ha sett dokumentarfilmen Ocean, der selveste David Attenborough retter blikket mot verdens hav, er det tydelig at havets tålegrense er nådd på mange områder. Filmen retter et sterkt søkelys mot global rovdrift, med bunntråling i sentrum – men den berører også industriell sjømatproduksjon, og stiller viktige spørsmål om balansen mellom matproduksjon og naturens tåleevne.
Selv om oppdrett ikke er hovedfienden i filmen, er budskapet klart: tilliten til sjømatnæringen er skjør. Og i en tid der markedene skjerper miljøkravene, må vi forvente økt oppmerksomhet og granskning – også mot norsk oppdrett.
Men her ligger også en mulighet: Oppdrett kan og bør være en del av løsningen – men bare dersom det skjer på en bærekraftig måte. Skal oppdrett bidra til å dekke verdens matbehov når bunntråling fases ut og villfiskbestander må vernes, må vi sikre at avfallsstrømmene behandles ansvarlig.
Samtidig har regjeringen nylig fremmet forslag om at Norge skal redusere utslippene av klimagasser med minst 70 til 75 prosent innen 2035, sammenlignet med 1990-nivå.
Et opplagt og konkret tiltak er å tørke slammet før transport. Å frakte skittent vann langs norske veier er ikke bare dyrt og upraktisk – det gir også unødvendige utslipp. I dag består mye av det som kjøres bort fra oppdrettsanlegg av over 80 prosent vann. Ved å tørke slammet reduseres volumet kraftig, og man kan transportere næringsstoffer – ikke vann. Dette er lavthengende frukt i arbeidet med å kutte klimagassutslipp.
Slam er ikke en fotnote – det er en hovedsak
Gang på gang ser vi det samme mønsteret: slamhåndtering havner bakerst i planene. Trommelfilteret spesifiseres tidlig i RAS-pakken, men helheten – altså hvordan slammet skal håndteres videre – blir skyvet til side. Resultatet er systemer som ikke henger sammen. Der ingen tar ansvar for helheten, og alle skylder på alle.
Konsekvensene er alvorlige: høyere driftskostnader, svak renseeffekt og et omdømme i fritt fall. Slammet blir en kostbar og uhåndterlig belastning, i stedet for å være en integrert del av produksjonen.
Tallene er krystallklare
Ifølge professor Espen Lydersen tilsvarer oppdrettsutslippene mellom Rogaland og russergrensen det samme som kloakken fra 40–50 millioner mennesker. Samtidig viser en undersøkelse av 73 landbaserte anlegg at gjennomsnittlig slamfangst kun ligger på 7,9 prosent. Det er oppsiktsvekkende svakt – og i stor grad resultat av dårlig planlegging og fragmentert teknologi.
Når pressen skriver at tilsyn avdekker at 88 prosent av norske landbaserte anlegg bryter utslippskravene, begynner bildet å bli urovekkende.
En hovedårsak? Trommelfiltre som dimensjoneres til 60 mikron – mens 90 prosent av slammet er mindre enn 10 mikron. Slammet renner rett gjennom, og nedstrøms anleggene får ikke det de trenger for hverken å avvanne eller tørke. Dermed blir hele rensekjeden skakkjørt – selv om hvert enkelt ledd "formelt sett" tilfredsstiller kravene.
Helhet gir bedre økonomi
Det finnes veldokumentert teknologi som både fanger og behandler over 90 prosent av det organiske materialet – men det krever at man tenker helhet fra første strektegning. Forfiltrering, avvanning og tørking må ses som ett system. Ikke separate innkjøp.
En god slamløsning koster. Men en dårlig løsning koster mer – både i kroner, tillit og miljø.
Det handler ikke bare om grønn profil. Det handler om robuste anlegg, færre driftsavbrudd og lavere kostnader over tid. Å gjøre det riktig fra starten, er langt billigere enn å bygge om i etterkant.
En oppfordring – ikke en pekefinger
Dette er ikke en kritikk. Det er en oppfordring. Som leverandør i denne næringen vil jeg én ting: at vi lykkes. Sammen.
Men da må vi slutte å behandle slam som en ettertanke. Det er ikke et bilag. Det er en nøkkelkomponent.
Landbasert oppdrett har potensial til å bli en grønn suksesshistorie. Men kun dersom vi planlegger for helhet – ikke bare komponent. Og det må skje før første spadetak.
