Risikovurdering av landbaserte anlegg
En ny studie presenterer en omfattende risikovurdering av 21 landbaserte oppdrettsanlegg i Norge gjennom Gjensidiges RM (Risk Management) Akva-prosjekt, ved bruk av en standardisert risikovurderingsmetodikk utviklet av Akvaplan-niva. Anleggene varierer i alder, teknologi (FTS, HYB, RAS) og produksjonsskala, og vurderingene fokuserer på tekniske og driftsmessige risikofaktorer som påvirker fiskedødelighet. Resultatene viste ingen entydig sammenheng mellom systemkompleksitet og totalrisiko. I stedet var effektivt design, gode driftsrutiner og innebygde sikkerhetsmarginer nøkkelfaktorer for risikoredusering.
I de senere år har havbruksnæringen i Norge stått overfor utfordringer knyttet til uønskede hendelser og dødelighet i landbaserte systemer for atlantisk laks. Hendelsene, som hovedsakelig forekommer i landbaserte smoltanlegg, men også forventes i anlegg for større laks, reiser alvorlige bekymringer for fiskevelferden og kan medføre høy dødelighet og betydelige økonomiske tap.
Det skal under Aqua Nor (onsdag 20. august, kl. 9:30-10:30) avholdes en workshop i forbindelsen med denne studien. Sted: møterom Munkholmen. Her blir det anledning til å stille spørsmål til undersøkelsen.
Last ned hele artikkelen med detaljerte resultater her
For å møte disse utfordringene fokuserer næringen på risikoreduserende tiltak som forbedret systemdesign for å unngå områder med stillestående vann og partikkelsedimentering, samt innsats for å redusere gapet mellom planlagt og oppnåelig produksjon. Tekniske vurderinger og risikoevaluering er avgjørende, ikke bare for effektiv drift og fiskevelferd, men også for å sikre verdier og muliggjøre forsikring av investeringene.
Forsikringsbransjen har stor interesse i dette området, ettersom både anleggene og biomassen representerer høy verdi. Det norske forsikringsselskapet Gjensidige, som er eier og ansvarlig for The RM (Risk Management) Akva-prosjektet, har bidratt vesentlig ved å dele et omfattende datasett fra risikovurderinger av 21 landbaserte oppdrettsanlegg som er vurdert med en felles standardisert metode utviklet av Akvaplan-niva i samarbeid med NIVA.
Målet med disse vurderingene og den påfølgende analysen er å redusere dødelighet, forbedre fiskevelferd og redusere økonomisk risiko. Ved å øke oppdretternes bevissthet om potensielle farer og gi dem mulighet til å iverksette tiltak, er ambisjonen å bidra til en mer robust og bærekraftig landbasert oppdrettsnæring.
Resultater
Vurderingene av 21 landbaserte anlegg, med ulik størrelse, teknologi og intensitet i vannbehandling, viste ingen entydig sammenheng mellom økt kompleksitet, grad av vannresirkulering eller spesifikke systemtyper (FTS, HYB, RAS) og høyere totalrisiko. Selv om avanserte systemer som RAS ofte medførte større driftsmessig kompleksitet, ble både lave og høye risikoverdier observert i alle typer anlegg. De to høyeste og to laveste totalverdiene ble alle funnet blant anlegg som brukte RAS eller FTS+RAS, noe som viser at effektiv risikohåndtering er mulig også i svært komplekse systemer.
Den relativt høye andelen middels risikoverdi blant FTS-anlegg kan skyldes færre avdelinger, hvor enkeltfaktorer i større grad påvirker totalvurderingen. RAS-anlegg ble oftere knyttet til avvik i vannkvalitet, gjerne knyttet til akkumulering av nitrogenforbindelser og metaller – forhold som forventes i resirkuleringssystemer. Lave risikonivåer i noen RAS-anlegg var forbundet med solid design, god behandlingskapasitet og sterke driftsrutiner.
Systemets robusthet avhenger både av design og drift. FTS-anlegg som ofte benytter gravitasjonsdrevet inntaksvann, er mindre sårbare for strømbrudd. RAS, med minimal bruk av inntaksvann, er mindre eksponert for eksterne vannkvalitetsproblemer, men mer utsatt for interne feil. Mekaniske feil, sensorsvikt eller strømbrudd kan raskt eskalere på grunn av systemets integrerte natur.
De fleste anlegg hadde god redundans og backup-løsninger for kritiske ressurser som vann, oksygen og strøm. Personell på anlegg med lengre driftstid viste generelt større bevissthet og hadde gjennom tid forbedret praksis. Økt risiko var typisk i oppstartsfasen, ved innføring av ny teknologi eller ved skifte i produksjonsstrategi – faser som krever tid for å forstå systemene og forbedre design.
Risikofaktorer knyttet til vannkjemi var mer avgjørende for totalrisiko i RAS enn i FTS/HYB, grunnet økt kompleksitet i vannbehandling og akkumulering av visse stoffer. Risiko for H₂S-produksjon var høyere i RAS og økte med mer bruk av sjøvann, men resultatene viser at denne risikoen kan reduseres med god vannbehandling, presis måling og etablerte rutiner – flere sjøvanns-RAS hadde ingen problemer med H₂S.
Flere dødelighetstilfeller der H₂S ble mistenkt som årsak, fant sted i anlegg med MBBR-systemer, hvor design- og blandingsproblemer førte til partikkelopphopning. Dette peker på utfordringer knyttet til MBBR-design og -drift. Det er imidlertid ofte vanskelig å trekke sikre konklusjoner ved slike hendelser, da mistanken om H₂S vanligvis oppstår ved utelukkelse av andre årsaker. Vurderingene støttes ofte av fravær av andre avvik og et typisk akutt dødelighetsmønster uten tydelige kliniske symptomer.
I tillegg er det behov for økt bevissthet rundt bruk av kjemikalier. Kjemikalier ble ofte brukt for å løse akutte problemer som partikkelopphopning eller skumdannelse, men konsekvenser av slik bruk var ikke alltid tilstrekkelig vurdert. Kjemikaliebehandling kan gi kortvarig effekt, men å adressere underliggende årsaker – som å forbedre partikkelfjerning eller bruke fysisk skumkontroll – er mer bærekraftig og effektivt.
Funnene understreker betydningen av robust systemdesign, informerte driftspraksiser og kontinuerlig overvåking for å sikre god fiskevelferd og redusere økonomiske tap i landbasert oppdrett.
Takk:
Forfatterne takker Gjensidige Forsikring for finansiering av prosjektet og for å ha stilt tekniske rapporter til rådighet som grunnlag for denne studien.
For hele artikkelen med detaljer om funnene, skann QR-koden i faktaboksen.