Advarer mot dyre designfeil i landbaserte lakseanlegg

Faktabasert Fish Farming Economics-forståelse bør skape produktivitet- og kostnads-forbedringer ved dagens landbaserte lakseproduksjon

Knut Senstad Knut Senstad Knut Senstad Aquaconsulting Senstad

Knut Senstad har 45 års erfaring innen nasjonal- og internasjonal- havbruk. Han har vært ansvarlig for produksjon av ca. 150 000 MT laks og ørret, utført utallige produksjonsanalyser og business-caser. Han har vært i MOWI-systemet i 22 år.

Bakgrunn for artikkelen

Denne artikkelen handler om observasjoner gjort av undertegnede samt en vurdering av informasjoner utstedt av de børsnoterte landbaserte selskapene; Proximar AS, Nordic Aqua Partners AS, Salmon Evolution AS, Andfjord Salmon AS, Gigante Salmon AS og Atlantic Sapphire AS.

Min fremstilling her er forsøkt gjort på en objektiv måte og en del argumenter vil nok oppfattes som kritikk rettet mot flere av dagens landbaserte aktører og deres engineering-partnere. Hensikten er derimot at nye aktører som nasjonalt og eller internasjonalt søker muligheter omkring landbasert matfisk lakseproduksjon bør vektlegge artikkelens råd. 

Ved å gjøre dette økes muligheten for at fremtidige investorinvitasjoner og presentasjoner er slik at disse er mer pålitelige og at aktører evner å ta nødvendige og bedre beslutninger. Det vil være trist om nykommere gjør de samme feilbeslutningene som undertegnede har observert de siste 10 årene.

Dagens lakseoppdrett har hatt en rivende utvikling, fra sin spede begynnelse på 70- og 80-tallet og frem til i dag med ca. 1 600 000 MT årlig produksjon. Det aller meste av dette skjer gjennom drift av åpne nøter. Vurderer en alternativ driftsform, må en fremskaffe estimater for produktivitets- og kostnadsnivåer for slik produksjon der en forsøker å utnytte og ikke minst beskrive mulighetspotensialer.

De nye landbaserte anleggene i Norge og i utlandet er av ny karakter og har dimensjoner som er svært interessante, særlig de norske gjennomstrømmings-anleggene. De siste rapporterer om svært god biologisk ytelser som den tradisjonelle næringen er langt fra å matche. De beste RAS-anleggene gjør det samme. Dette er til tross for at de kun er i sine oppstartsfaser. Flere har underveis slitt med drift og økonomi der sub-optimale smoltgruppers kvalitet og størrelser har vært av slik karakter at de driftsmessig henger etter planer, okkuperer driftsenheter over lengre tid, og også har slaktet dessverre med sub-optimale laksestørrelser. 

Per i dag er kostnaden av slaktet fisk lik og eller høyere enn laks fra tradisjonelle sjøanlegg i Norge. Ingen av dem er i dag i nærheten av sine estimater for kostnader ved full drift.

Som naturlig følger med, og som sikkert har vært budsjettert med, så har de negativt driftsresultat fordi biomasseproduksjonen tar tid å bygge opp og denne mellom-biomassen må bære hele anleggets avskrivning og finanskostnader.

Landanlegg

Der er to typer landanlegg som er av interesse. Det ene er gjennomstrømmings­anlegg, som benyttes feks. Gigante Salmon AS, Andfjord Salmon AS og Salmon Evolution AS. Førstnevnte to anlegg er rent gjennomstrømmende anlegg mens Salmon Evolution AS er hybrid, der en bruker sjøvannet ca. to ganger, dvs. 1/3 av alt vannforbruk er nytt sjøvann.

Siste store gruppe er store RAS-anlegg, som p.t. er etablert i utlandet. Av ulike prospekter og børsrapporter av nevnte RAS-selskap (Nordic Aqua Partners AS, Proximar AS) ligger investeringsgrunnlaget per kg produksjonskapasitet betydelig høyere enn for gjennomstrømmingskonseptet.

Atlantic Sapphire AS har tydeligvis hatt store designutfordringer, og har siden første slakt i 2020 slitt i seks år på å fremskaffe gode vekstforhold der optimale slaktestørrelser kan høstes, og de er fortsatt ikke der. Dette selskapet kommenteres ikke videre her.

Gigante Salmon AS har et unikt design som både finansielt og ut fra avskrivningsbyrde ansees å ha store fordeler.

Felles for de fleste av disse selskapene er at de er i utbyggingsmodus og har foretatt en del store felles grunninvestering for planlagte ekspansjoner. Disse ekspansjonene er både under utredning og andre til dels igangsatt og noen har ferdigstilt dem. Slikt sett er det noe vanskelig å trekke ut korrekt størrelse av den ekspanderende grunninvesteringen, slik at kun anleggskomponent verdiene nødvendig for dagens foreløpige biomasse kapasiteter fremkommer. 

Tabellen nedenfor viser derfor spennvidden av finans, avkastningskrav og avskrivningsposisjoner slik undertegnede mener er mer realistisk. Omkring dette er der mange meninger.

Formålet med dette er å vise til deres investeringer per kg produksjonskapasitet for nettopp å belyse mulighetsvinduer dersom en evner å bedre produktiviteten. Noen av landanleggene i dag har management som streber etter å fremstille EBITDA-resultatet, og argumenterer at mye av capex er brukt på svært langtlevende anleggsmidler som vil kunne driftes i ualminnelig tid fremover uten behov for modifiseringer og eller erstatninger - slik at disse har en meget lav avskrivningskostnad per kg. Dette er her vurdert som risikosport, og investorer vil nok også innta andre posisjoner.

Flere tilsynelatende utelater også det faktum at investorer også ønsker årlig avkastning på sine kontantbidrag, og løpende arbeidskapital av biomasse oppbygging. Tar man hensyn til slike momenter fordrer dette etter min mening at markedspris av laks må være høy og stabil over lang tid, eller at en evner å gjøre noe med overordnet produksjonsplaner. Jeg viser at aktørenes optimistiske beholdningsverdier per kg levende rett før slakting på ca. 40 kr/kg fritatt for avskrivning og finans. Skulle investorer ha forventninger om f.eks. 7 % årlig avkastning av dette, utgjør dette ca. 2,80 kr per kg slaktet i tillegg.

RAS anlegg fordel og ulempe/risiko

Ulempe/risiko

Investert kapital per kg produksjonskapasitet er vesentlig høyere enn for gjennomstrømmingsanlegg, da må enten:

• dets avskrivningskost per kg være lavere – da må produktiviteten være høy,
• eller dets opex må være lavere,
• eller dens finans posisjon må være svært god. Inntreffer ikke disse forhold er dens overordnede kostnad høyere enn gjennomstrømmingsanlegg, men de har et par fordeler.

Fordel

a) Med lokasjon i utlandet tett på attraktive sjømatmarkeder evner de å levere ferskere laks uten fordyrende flyfrakter. Dersom f.eks. europeisk markedspris for laks er mere gunstig i perioder reduseres slike fordeler. Motsatt så vil de innta meget gode posisjoner.

b) Flyfraktrater vil nok heller øke enn å reduseres, så noen muligheter ligger det her.

c) Det springende punktet er nemlig RAS-anleggendes teoretiske gode produktivitetmuligheter, mao. omløpshastigheten av biomasse fra innsett til slakting. Jo kortere denne er jo oftere blir dyre assets satt i god produksjonsmodus og derved vil dette vanne ut mange av de faste kostnadene (avskrivning/finans og opex se nedenfor). I prinsippet er alt av opex kostnader i alle landanlegg faste- foruten smolt-, oksygen- og fôrkostnad. De faste bidragene er også ofte faste per tidsenhet uavhengig av produksjonen.

d) I et velfungerende RAS-anlegg er det hensiktsmessig å ha ca. 13 grader celsius, dette gir mulighet for optimal daglig tilvekst.

e) Et gjennomstrømmingsanlegg, f.eks. i Norge med dypvannsinntak, har ca. 8 grader celsius.

Skulle begge anleggstyper evne å utnytte veksttabell burde RAS-anlegg ha større produktivitet med lik fisketetthet (kg/kbm tankvolum) per dag, per kbm tankvolum og per år. Utnyttes ikke dette fortrinnet er det motsatt som inntrer;  dette blir en voldsom byrde for alle faste kostnadselementene. Dette representerer en gigantisk risikoposisjon som for all ettertid er fastlåst og som neppe er blitt tilstrekkelig vurdert av selskapet, ei heller av investorer i de initiale planleggingsfasene, da tilretteleggere og management av selskap ikke har fremvist hvilke effekter dette kan få.

Slik turnover- og biomasse-produktivitetsvinklinger er derfor «fraværende» og blir ikke gjenstand for tilstrekkelig beslutningsprosess. Dette er svært alvorlig og er et av momentene bak denne artikkelen. RAS som produksjonsplattform har frem til nylig også vært et «ukjent» forretningsområde som gjør at Fish Farming Economics-kompleksiteten til dels har vært nybrottsarbeid og til dels har vært ukjent.

Der må forankres en bedre Fish Farming Economics-forståelse og presentasjon av disse forhold slik at en på reelt grunnlag nettopp evner å sikre at kostbare grunninvesteringen utnyttes optimalt. Samtidig må en unngå at de første investorene i de påfølgende årene ikke blir utvannet ved at anlegget må ha store designendringer til betydelige capex, se eget avsnitt.

Det er også en av flere grunner til at det nettopp i dag er svært vanskelig å fremskaffe finansierer av slike anlegg da de første store nybrottsanlegg med deres design per i dag har enten:

• til dels feilet,
• eller har/har hatt design feil som har fordret ekstra capex, faktisk betydelige beløp i form av tilleggs innskutt kapital/ og eller obligasjonslån da investorer ikke har villet bidra fullt ut,
• eller fordrer lenger operativ tid før de kan vise til tilstrekkelig produktivitet kg/kbm tankvolum per år.

Dette gjelder begge anleggsformene – dog i svært ulikt omfang.

Grunnpilaren for disse kostbare landanlegg er å sikre maksimal produksjon per kbm tankvolum per dag - les x antall gram fôr per kbm per dag.

Det er kun dette som kan skape positivt driftsresultat.

Problemet er at over visse tettheter vil begge anleggsformene ikke fungere optimalt, fisken mister appetitt og veksten vil faktisk stagnere rundt 3 kilos størrelse. Evner en heller å etablere raskere turnover med moderate tettheter unngår en nettopp slike biomasse tetthets problematikk.

Gjennomstrømmingsanlegg

Deres fordel er at det er kjent teknologi. Det produseres tross alt i Norge i dag i landanlegg ca. 55 000 tonn smolt i velfungerende anlegg hvert år (100 mill. smolt med vekt over 250 gram (25 mill. kg), samt 300 mil.l smolt med vekt ca. 100 gram (30 mill. kg)).

Det synes som om de største anleggene evner å ha god vannkvalitet med kontroll av suspenderte partikler og CO₂-innhold slik at tilveksten er god. Full oksygenert vannsøyle er grunnpilaren. Teknisk sett er disse anleggene mye lettere å drifte, og er de lokalisert der vannkvalitet og sjøvannstemperatur er optimale. De vil nok i årene som kommer fremskaffe svært verdifull driftskompetanse.

Den største svakheten for flere av dem er at de ikke har tilstrekkelig tilgang til store volumer av dedikerte større smoltvekter, i det minste har dette ikke vært normen ei heller vært del av opprinnelige businessplaner. Flere av dem har innsett at dette mulig er lurt- enten ved eksternt kjøp eller ved i ettertid å tilrettelegge for dette i form av egen post-smolt avdeling med nye vannkapasiteter og transportløsninger.

Tilvekst og overlevelse av store innsatte smoltgenerasjoner i disse nye anleggene er p.t. svært gunstige og synes å være toneangivende for denne anleggsformen, i hvert fall foreløpig, og det er svært bra.

Ulempen ved gjennomstrømmingsanlegg er enorme vannmengder, som med de siste nye driftsforskrifter også fordrer behandling av inntaksvann. Ugunstige pumpehøyder for noen, og alle har nok forbruk av betydelige oksygenvolum.

Investortørke

Investorene vegrer seg for tiden og nye lokasjoner og muligheter stopper opp. Etter min mening er det kritisk at nye lokasjonspresentasjonen fra dag 1 av får optimal anleggsdesign som nettopp sikrer at de absolutt mest kostbare lakseanleggene får maksimal biomasse turnover per kbm tankvolum til enhver tid gjennom ulike vekt stadiet i livsløpet.

Uten å ha en overordnet selskapspresentasjon av disse forholdene for å fremme fundamentet for drift og investeringer, overlater aktørene investorer til selv å forstå og danne sine egne bilder av muligheter. I mange tilfeller har disse nettopp ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne gjøre dette. Mer alvorlig er at slikt utfallsrom og anleggsfordeler går under radaren for alle involverte parter. Dette er trist og svært uheldig, og gjelder også låneinstitusjoners ansvar.

Normal produksjonsplan for flere RAS- og gjennomstrømmingsanlegg er eller har vært:

1) Design av anlegg der en enten produserer normal smolt selv (100 gram) og eller kjøper dette eksternt. Dette medfører at opptil de første 20 uker tilhørende slik generasjon har en svært lav produktivitet i absolutt mengde biomasse produsert.

2) Dette betyr at denne produksjonen får svært uheldige avskrivnings- og finansbyrder noe som generasjonene hver for seg da må slite med frem til slakting. Dette medvirker til at beholdningsverdien per kg «gutted in box» blir unødvendig høy og med tilsvarene årlige tapte marginer.

3) Vi snakker her om ufattelig store verdier som går tapt.

En av flere løsninger

Det motsatte vil skje dersom en setter inn større smolt. Da reduseres hele oppholdstiden i karene ved at opptil 20 uker faktisk uteblir. Nye grupper kommer oftere inn i anleggets absolutte mest kostbare avdeling og produktiviteten økes voldsomt. Der er ingen gratis lunsj i denne næringen. En må derfor fremskaffe egen post-smoltavdeling før de mest kostbare store karene benyttes og eller anskaffer slik post-smolt eksternt. Slikt post-smoltkjøp er i dag svært kostbare, så ting er ikke enkelt. Nøye vurderinger av dette satt inn i funksjonelle landbaserte Fish Farming Economics-matriser, i tett samarbeid med engineringaktører, er høyst påkrevet. Total mengden biomasse produsert vil være den samme, men en har nettopp evnet å allokere ulike vektintervaller og produksjonsvarigheter der en forsøker å optimalisere deres ulike innbyrdes faste kostnader (les avskrivning og finans) med optimal produktivitet med kortest mulig varighet; les turnover.

Dette er en vinn-vinn-situasjon. Omløpshastigheten økes noe som er svært viktig samtidig som daglig mengde gram produsert per kbm tank økes betraktelig i begge vekstintervallene, også fordi større laks spiser mye mer i gram per dag enn mindre fisk.

Hva må til; «Sweet point»

Hvert anlegg må være designet der normal smolt opp til ca. 1 kg mellomstørrelse og videre frem til full utvekst må hver for seg ha egne designet optimale capex tanker slik at gjennomsnittlig daglig gram fôr per kbm tankvolum blir optimalisert til lavest mulig capex-posisjon.

Som en illustrasjon, settes 100 grams smolt, slik det gjøres i dag, ut i gigantiske karanlegg på land. Dette kan være f.eks. i 12 store kar, med all infrastruktur, uten slakteri, til 3,6 milliarder kroner. Det betyr at total grunninvestering per tank er ca. 300 mill. kr. 

Skulle 20 uker hvert år bli okkupert av en suboptimal design/produksjons­planlegging opp til 1 kg størrelse, og anlegget har så mye som 30 års avskrivning, betyr dette at 10 mill. kr hvert år må belastes biomassen som produseres per enhet per år. 

Skulle så mye som 500 000 smolt vokse opp i en slik enhet til 1 kg på 20 uker, som er 20/52 del av et år, blir avskrivningskostnaden per fisk ca. Kr 7,60 opp til denne mellomvekten. Etter dette får den ytterligere avskrivningskost for intervallet 1–5 kg. Slaktes så fisken blir disse størrelser 20 % større per kg sløyd.

Hadde en derimot tilrettelagt produksjonen opp til 1 kg størrelse i et par mindre kar, til samlet sett lavere capex, ville de store kostbare enhetene, noe en vitterlig må ha, få en vesentlig bedre produktivitet og kostposisjon. Disse tilleggskarene får stor nytte av at «alle» faste kostnader påløper uansett. De opprinnelig planlagte store enhetene vil nettopp da ha svært gode biomasse bidrag per dag per kbm da 1–5 kg fisk hver spiser og vokser formidabelt mye mere enn småfisken. Slikt sett evner de best mulig å forsvare sine avskrivnings- og finanskostnader. Gjør en ikke dette og har obligasjonslån på 14 % blir det store utfordringer, i hvert fall sett opp mot de anlegg som blir bedre tilrettelagt.

Slik strategi fordrer en absolutt sikker tilgang til post-smolt av «Sweet» størrelse, les under. Har en ikke dette går en glipp av slike mulighetsvinduer.

Det springende punktet blir nettopp å sikre en Fish Farming Economics helhetsforståelse og først begynner designet av anlegget der disse faktorene danner rammen for design, capex, engineeringselskaps-bidrag og sikrer at førstegangs omsøkte biomasse- og utslipps- tillatelser er godt forankret.

Forankres bedre produksjonsplanlegging for gjennomstrømmingsanlegg med norsk kystvann vil en kunne øke årlig produktivitet med opptil 20 % for større smoltvekter, og fortsatt ha samme tetthet og tankvolumer. Skulle en også evne å tilrettelegge for en engangs størrelsessortering underveis, vil nye 6-8 % produktivitetsnivå kunne være innen rekkevidde. Her skaper en vinn-vinn da en unngår å slakte usortert sub-optimale slaktevekter. RAS anlegg gitt standard veksttabell vil teoretisk kunne øke sin produktivitet med 25 % + 8 %. Ulike smoltstørrelser har ulike produktivitetsbidrag og -kostnader, så disse forhold må detaljfremlegges.

En må nemlig identifisere hvert anlegg og anleggsavdelings «sweet point» hva gjelder fiskestørrelse, dens enhetskostnad, varigheten av vekstintervallet for første del av generasjonen og dens tank-konfigurasjon med optimal capex. Så må en identifisere neste «sweet point» for neste vektintervall. Der er mulig optimalt sett å ha to slike karstørrelser. Temperatur regime er også avgjørende for disse beregningene.

Denne helhetsforståelse er/har vært noe fraværende blant designselskap, det har i hvert fall ikke kommet til uttrykk i flere av anleggenes første design, og er aldri nevnt i IPO-prosjekter. En kan også stille spørsmål ved helhetsforståelsen og hvorledes designet er blitt besluttet hos flere av disse nye selskapene, inkludert dets styre. Enkeltaktører har både mange år etter selskapsetablering, også etter de første 2 – 5 årene med aktiv produksjon smertelig erfart disse forhold. Noen har også innsett at topp moderne sorteringsanlegg må til. Dette blir presentert som ny businessopportunitet under kvartalspresentasjoner – noe som er helt feilaktig fremstilt. Disse forhold er en dyd av nødvendighet og som ikke har vært hensyntatt fra starten og som investorene i ettertid må betale dobbelt opp for, og selskapet må ta opp kostbare lån. Noen har måttet øke vannkapasiteten betydelig.

Det alt overveiende svært viktige faktum er at flere opplever ekstreme gode vekstrater av innsatt smolt med mye høyere overlevelser enn plan. Alle disse forhold tilsier at morgen dagens nye anlegg må;

a) Designe anlegg der «sweet points» blir hensyntatt.

b) Faktisk ha tilgang til ulike post-smolt størrelser.

c) At en får nøytral tredjepart kvalitetssikring av overordnet produksjonsplan med kritisk nedbrutt Fish Farming Economic-estimater uke for uke.

d) Der en sikrer kompetent kompetanse fra dag 1 av både blant management og i sittende styre.

e) At tildeling av engineering kontrakter skjer der dokumentasjon omkring kapasitet per kbm tankvolum med tilhørende "sweet point" og optimal capex blir synliggjort.

Disse forhold kan oppfattes som kritikk, men er her heller ment som dyd av nødvendighet dersom en skal ivareta f.eks. et 3,6 milliarder kroners landanlegg på beste mulig måte. Bare det å glippe på muligheten for å kunne vanne ut store faste kostnader med 15, 20 og 25 % er en formidabel mulighet - omkring dette ligger det ufattelige størrelser.

Personlig tror jeg de fleste anleggene som her er referert til har reelle capex-kostnader når anleggene er ferdig utbygd som er en stor byrde er avskrivningen, men særlig finanskostnaden. 

Skulle capex per kg kapasitet i store kar med tilhørende helfungerende komponenter være nær 200,- kr per kg levende for gjennomstrømming, og 300,- kr per kg for RAS og dette tillegges f.eks. 7 % bank rente, vil finans kostnad alene være følgende:

• Gjennomstrømmingsanlegg; => årlig hhv. Kr 14 og Kr 26 per kg levende produsert
• RAS anlegg => årlig Kr 21 og Kr 39,- per kg levende

Avskrivningskostnader vil være:

• Dersom begge anleggsformer har avskriving på f.eks. 30 år i snitt for alle komponenter blir dette er byrde per kg produsert på hhv. 7 kr og 10 kr.

Skulle anlegget vise til underperformance blir disse kostnadene betydelig høyere.

Skulle anleggene kunne skape 20–30 % høyere produktivitet blir disse to størrelsene mye lavere

Uansett kostnads- og avskrivningsposisjoner så vil nok utfallsrommene for disse størrelsene for fremtidige landanlegg være slik;

Tabell i Finans og avskrivningsposisjoner

Undertegnede vil anta at anlegg vil ha/få ca. kr 15 kr i finans og ca. 10 kr i avskrivning per kg levende før slakting.

Totalt utgjør dette mulig 25 kr per kg levende eller 30 kr per kg sløyd i kasse.

Skulle deler av belånte midler har større renter og/eller skulle investorer også se å ha avkastning på arbeidskapital årlig på biomasse oppbygningene, se tidligere moment, og eller ha høyere avkastning av innskutte bidrag i anleggsoppbyggingen enn skisserte lånevilkår blir bildet endret.

Uoppnåelig markedspris

Lakseproduksjon er biologi og omkring dette er der store variasjoner også hva gjelder størrelse ved slakting og kvalitetsfordeling. Dette betyr at dersom en har spredning av slaktevekt sløyd på f.eks. 3–4 kg 35 %, 4–5 kg 50 % og +5 kg 15 % vil gjennomsnittlig oppnådd markedspris ofte være redusert med ca. 1,20 kr sløyd i kasse. (3-4 kg negativt bidrag -4,00 kr/kg, 4–5 kg markedspris. + 5kg positivt bidrag + 4,00 kr). Slaktekvalitet kan resultere i ca. 5 % Prod, 90 % Sup og 5 % Ord med nedtrekk på kr 15,-/kg HOG for Prod og 1,50 kr/kg HOG Ord. Da blir vektet kvalitet 0,83 kr lavere enn markedspris.

Summen av dette er negativt 2,03 kr/kg HOG for alt salg.

Ytre kostnadsvariasjoner uten kontroll

Om fremtidig fôrkostnad er 20,- eller 23,- kr per kg, eller kwh-kostnaden økes med 15 % utgjør dette lite opp mot disse kostnadene. Paradokset er at oppdrettsselskapet alene må akseptere slike opex-variasjoner, men det derimot absolutt skulle kunne evne å gjøre noe med finans- og avskrivningskostnadene. Dette er oppdretters ansvarsområde, og det er her fokus må rettes mot. Det aller meste annet blir av mindre betydning.

Undertegnede tror det er meget vanskelig å fremskaffe beholdningsverdier under kr 40,- per kg levende eksklusiv finans og avskrivning. Slaktes dette, utgjør det 48,00 kr/kg. Tillegges brønnbåt og slaktetjeneste med 5,00 kr/kg HOG, og nevnte finans og avskrivning 30,00 kr/kg HOG (25 kr/kg levende) får vi 83,00 kr. Da er ikke høyere avkastningskrav hos investorene inkludert, kun «kommersiell» bankrente. Med de nevnte nedtrekk på 2,03 kr for størrelse og kvalitetsvariasjon må da markedspris for superior kvalitet minimum være 85,- kr/kg HOG for å gå i break-even. Paradokset er at svært optimal produksjonskostnadsnivå per kg levende (40 kr) er kun halvparten av dette «markedsnivået». So life is suddenly very complicated.

Eksempel på aktører som stipulerer sin "full size capacity"

• Gigante Salmon AS, fremstiller sitt estimat sløydkost eksl. finans/avskrivning og slakting til 45 kr/kg HOG noe som er ca. 38 kr/kg levende.
• Salmon Evolution AS har målsetting om EBITDA inkl. slakting for 18 000 HOG på 53 kr/kg HOG- trekkes fra 5,00 kr for slakting lander en på ca. 48 kr sløyd noe som er ca. 40 kr per kg levende.
• Andfjord Salmon AS, jf. investor presentasjon mai 2024, har målsetting om opex cost på 51 kr/kg, antar sløyd, trekkes fra slakting 5,00 kr, lander en på 46 kr som gir ca. 37 kr/kg beholdningsverdi før slakting.
• Ett eksempel på RAS, Nordic Aqua Partners AS, og deres presentasjon september 2024, angir de en farming-EBITDA-kost på EUR 4,60 /kg HOG eksklusiv slakting, finans og avskrivning, kost per kg levende er ca. EUR 3,68 med valuta på ca. NOK 11,00/EUR lander en på rundt 40,48 kr/kg levende.

Den enkelte aktør må selv vurdere disse forhold, men prosessen starter her: Hvordan skal landanlegg i det hele tatt kunne sikre positivt driftsresultat? Det er kvaliteten og påliteligheten av investorpresentasjoner som en dessverre kun gis en presentasjonsmulighet per investorgruppe som vil bli utslagsgivende, da må muligheter og risikoposisjoner tydelig beskrives og gis dimensjoner. Evner en i tillegg å fremstille og beskrive kjente risiko elementene for landanlegg slik det publiseres regelmessig i næringen er dette å anse som en dyd av nødvendighet og vitner og helhetsforståelse.

Skulle noen av de nevnte etablerte anleggene evne å utvide sin opprinnelige produktivitet med nevnte forbedringsstørrelser vil dette påvirke den allerede gitte oppdrettslisensen. For landanlegg er dette ofte kriterier som gjelder utslipp av finpartikulært organisk materiale sammen med oppløst mengde fosfor og nitrogen. Skulle produksjonen økes med 20 % vel så har en store problem. Skapes ikke nye dimensjoner omkring utslippstillatelsen har en overinvestert anlegget betydelig til ingen nytte.

Disse forhold må vurderes av hver ny aktør som ønsker landanlegg og det er kritisk at dette skjer under en fakta basert prosess der sentrale avklaringer stilles slik at nettopp ens grunninvestering illustrert her på 3,6 milliarder kroner får den tiltenkte effekt og sikrer fornøyde investorer. Det er også noe urovekkende at finans/bank og andre långivere har gjort sine disposisjoner uten å ha stilt relevante krav til design/produksjonsplanlegging for å sikre maksimal produktivitet.

Skulle en vurdere kombinasjon av ulike smoltvektinnsett, og kombinere egenproduksjon med eksternt kjøp blir bildet meget komplisert og fordrer god håndtering av ulike Fish Farming Economics-elementer.

Avslutningsvis mener undertegnede at velfungerende intern flytting av biomasse i slike kostbare anlegg er mulig, den andre viktige bidragsyter til optimal driftsmargin.