Kronikk
Fremtiden for landbasert akvakultur vil avhenge av dette
Hvorfor fiskevelferd bør være fundamentet – ikke et tillegg – i moderne lakseoppdrett.
I lang tid ble fiskevelferd i lakseoppdrett hovedsakelig behandlet som et omdømmekrav – noe som var knyttet til etterlevelse av regelverk, sertifiseringer eller forventninger fra forbrukere og eksportmarkeder. Basert på min erfaring med resirkulerende akvakultursystemer (RAS), er jeg imidlertid overbevist om at vi nå må forstå dette på en helt annen måte: Fiskevelferd er ikke et operasjonelt tillegg. Det bør være fundamentet vi designer og drifter systemene våre ut fra.
Både designprinsipp og verktøy
Når vi snakker om fiskevelferd, begrenses samtalen ofte til etiske eller kommunikasjonsmessige aspekter. Men i intensive resirkuleringssystemer har velferd direkte konsekvenser for biologisk stabilitet, produksjonseffektivitet og den samlede bærekraften i virksomheten.
En frisk fisk med lavt stressnivå utnytter fôret mer effektivt, krever færre inngrep, genererer mindre avfall og gir mer forutsigbare produksjonsresultater. Derfor er fiskevelferd for oss både et designprinsipp og et verktøy for økt effektivitet.
Individuell RAS per tank (iRAS)
Hos Lago Sofía har vi i flere år arbeidet etter en modell med individuell resirkulering (iRAS) per tank, der hver enhet opererer med sitt eget vannbehandlingssystem. Denne filosofien sprang ut av et svært praktisk driftsbehov: å arbeide med ulike kunder, ulike kohorter og flere forskjellige helse- og biosikkerhetskrav. Over tid innså vi imidlertid at dette også ga store fordeler sett fra et fiskevelferds- og biosikkerhetsperspektiv, samtidig som modulære systemer gjør byggingen langt enklere.
Når hvert system er uavhengig, blir det mulig å redusere operasjonell risiko, begrense mulige helsemessige hendelser og i betydelig grad redusere horisontal smitteoverføring.
Avfallshåndtering for lite diskutert
Jeg mener imidlertid at et av de minst diskuterte temaene rundt RAS er avfallshåndtering. Det sies mye om resirkulering, effektiv vannbruk og redusert ferskvannsforbruk, men langt mindre oppmerksomhet rettes mot hva som skjer med slammet og næringsstoffene disse systemene genererer.
I praksis er en av de største utfordringene i moderne RAS ikke å produsere fisk – men å håndtere avfallet som oppstår i prosessen på en god måte.
Når resirkuleringsgraden øker og ferskvannsbruken reduseres, blir også partikler og næringsstoffer mer konsentrerte, og de krever derfor adekvat behandling. Kompostering, biokull, energigjenvinning og andre alternativer er i utvikling, men det gjenstår fortsatt mye arbeid før vi oppnår virkelig effektiv sirkularitet.
Etter mitt syn vil fremtiden for landbasert akvakultur nettopp avhenge av vår evne til å integrere fiskevelferd, biosikkerhet, vanneffektivitet og avfallshåndtering i én samlet designfilosofi.
Chile begynner å eksportere RAS-kompetanse
Og det er her et annet særlig relevant poeng kommer frem: Chile begynner å eksportere RAS-kompetanse.
I flere tiår importerte chilensk lakseoppdrett teknologi, ingeniørkompetanse og driftsmodeller. I dag, etter mange år med komplekse produksjonsutfordringer og drift av intensive systemer i stor skala, begynner vi å utvikle vår egen ekspertise som kan tilføre verdi internasjonalt.
Blue Waters Aquaculture Engineering
Det er nettopp et av målene med Blue Waters Aquaculture Engineering, et selskap som springer ut av erfaringene fra Lago Sofía og som er rettet mot prosjektering og systemdesign. Vi er allerede involvert i internasjonale prosjekter, inkludert initiativer knyttet til produksjon av kongelaks i New Zealand for New Zealand King Salmon.
Mer enn å eksportere infrastruktur mener jeg den virkelige verdien ligger i å eksportere teknologi og kompetanse – forståelsen av hvordan man designer systemer som helt fra starten integrerer fiskevelferd, biosikkerhet, effektivitet og fleksibilitet, samtidig som de oppfyller definerte ytelsesmål.
Fra hvor mye til hvordan
Det betyr ikke at vi har alle svarene. Næringen står fortsatt overfor store tekniske, regulatoriske og miljømessige utfordringer. Men jeg mener vi er på vei inn i en fase der samtalen ikke lenger bare bør handle om hvor mye vi produserer, men heller om hvordan vi produserer det.
For når fiskevelferd innarbeides som et designprinsipp, og ikke bare som en reaksjon, kommer gevinstene til syne ikke bare for fisken, men også for den samlede bærekraften i virksomheten.
