– Hvis oppdretterne skal kunne ta informerte valg rundt valg av smoltifiseringsstrategi, må akademia holde tungen rett i munnen i forhold til hva det er man faktisk dokumenterer med forsøkene sine, skriver Richard Torrissen fra Stim i denne kronikken.Arkivfoto: Therese Soltveit.
Skrevet av Richard TorrissenSkrevet av RichardTorrissen
Produktsjef for SuperSmolt i STIM,
Saltfôr smoltifiserer ikke fisk.
Annonse
Saken oppsummert
Artikkelen støtter HIs konklusjon om at saltfôret de undersøkte ikke ga full smoltifisering. Den mener likevel at dette fôret ikke kan sidestilles med SuperSmolt FeedOnly.
TrueSmolt-fôret inneholdt fire komponenter, mens HI-fôret hadde to. Richard Torrissen peker også på ulik migrasjonsatferd og at forsøkene hadde forskjellig utforming.
TrueSmolt fulgte fisken etter overføring til sjøvann, mens HI-forsøket ikke hadde en sjøvannsfase.
Oppsummeringen er generert av Labrador AI, men gjennomlest av en journalist.
Problemet oppstår når HI gjennomgående viser til det såkalte TrueSmolt-prosjektet (Striberny et al.) som relevant dokumentasjon i denne sammenhengen. For fôret brukt i TrueSmolt var ikke et tradisjonelt saltfôr, men et forsøksfôr utviklet som en kopi av SuperSmolt FeedOnly.
Annonse
Selv beskriver HI-forskerne Striberny et al. som et forsøk med «similar salt concentration» og «similar experimental design».
Men hvor like var egentlig behandlingene og forsøkene?
Fôret brukt i TrueSmolt-prosjektet inneholdt NaCl, CaCl₂, MgCl₂ og fritt L-tryptofan. Fôret i HI-forsøket inneholdt kun NaCl og CaCl₂.
Det er en vesentlig forskjell, da smoltifisering med SuperSmolt bygger på samspillet mellom alle disse fire ingrediensene. At begge fôrene inneholder NaCl og CaCl₂ betyr ikke at de påvirker fisken på samme måte.
Dette er også interessant når man ser på fiskens atferd. HI-forskerne registrerte ikke migrasjonsatferd hos fisken som fikk saltfôret. Dette skiller seg fra det vi ser ved bruk av SuperSmolt FeedOnly.
Migrasjonsatferd, der fisken begynner å svømme med strømmen, er en av flere smoltindikatorer vi har brukt i snart 20 år når vi følger kommersielle fiskegrupper gjennom smoltifiseringsprosessen. Dette er en tydelig atferdsendring som oppdretterne selv observerer i karene.
At denne atferden ikke ble registrert hos fisken som fikk HIs saltfôr, er interessant. Det peker på en biologisk forskjell mellom responsen på HIs saltfôr og det vi observerer ved bruk av SuperSmolt FeedOnly.
Kilde: STIM
Det er også en vesentlig forskjell i forsøksdesign. HI-forsøket hadde ingen sjøvannsfase, mens TrueSmolt fulgte fisken i to måneder etter overføring til fullt sjøvann. Tittelen på Stribernys artikkel, «More than one way to smoltify a salmon?», sier mye om hva forskerne faktisk ønsket å undersøke.
I TrueSmolt-prosjektet sammenliknet forskerne ved Universitetet i Tromsø blant annet tradisjonelt lysstyrt fisk med fisk som ble holdt på kontinuerlig lys og fikk et forsøksfôr utviklet som en kopi av SuperSmolt FeedOnly.
Fisken som fikk SuperSmolt-kopien presterte godt etter sjøutsett og på nivå med den tradisjonelt lysstyrte fisken – men den var større.
Dette er en sentral verdi i SuperSmolt: å smoltifisere fisk uten behov for en tradisjonell kortdagsperiode og samtidig redusere produksjonstiden betydelig.
Forskerne ved UiT konkluderte riktignok med at fisken som fikk SuperSmolt-kopien ikke kunne kalles «true smolt», blant annet fordi den ikke viste det klassiske fallet i K-faktor som den lysstyrte fisken.
I et produksjonsperspektiv er betydningen av denne definisjonen mer akademisk, all den tid fisken presterte godt etter sjøutsett.
Hvis oppdretterne skal kunne ta informerte valg rundt valg av smoltifiseringsstrategi, må akademia holde tungen rett i munnen i forhold til hva det er man faktisk dokumenterer med forsøkene sine.
Sagt på forskerspråk: Man kan ikke bruke dokumentasjon på én spesifikk biologisk intervensjon til å dokumentere en annen biologisk intervensjon. Det samme gjelder forsøksdesignet. I det minste må man beskrive forskjellene og forklare hvorfor man mener resultatene kan overføres.
