Debattinnlegg:
Produksjonskostnadene skyter i været. Hvorfor snakker ingen om slamkostnadene?
Salmon Evolution vil redusere produksjonskostnaden til 60 - 65 kroner per kilo. Det er en offensiv og interessant ambisjon. Men skal næringen dokumentere reell lønnsomhet over tid, holder det ikke å snakke om fôrfaktor, produksjonsvolum og bedre utnyttelse av faste kostnader.
CEO i Bioretur AS
Vi må også snakke om det som blir igjen når fisken er produsert. Vi må snakke om slammet.
I artikkelen hos LandbasedAQ «Vil ned mot 60 kroner kiloen» forklarer Salmon Evolution hvordan økt produksjon, lavere fôrfaktor og bedre kapasitetsutnyttelse skal gi lønnsom drift. Det høres lovende ut. Likevel mangler en viktig del av kostnadsbildet:
Hvor er slamkostnadene?
Ut fra tallene som presenteres, er det ikke mulig å se hvilke kostnader til slamhåndtering som er inkludert i målet på 60 til 65 kroner per kilo. Det betyr ikke nødvendigvis at kostnadene er utelatt. Men når produksjonskostnaden brukes som mål på lønnsomhet, bør også slamregnskapet være synlig.
Landbasert oppdrett produserer ikke bare fisk. Det produserer også store mengder slam, hver eneste dag og gjennom hele anleggets levetid. Slammet skal samles opp, avvannes, behandles, lagres og transporteres. Deretter skal det utnyttes eller deponeres. Alt dette krever utstyr, areal, energi, kjemikalier, personell og logistikk.
Kostnaden påvirkes av hvor mye slam som produseres, hvor mye vann det inneholder, hvor langt det skal transporteres, hvilken teknologi som benyttes og hvilke avsetningsmuligheter som faktisk finnes.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hva slamhåndteringen koster i dag. Spørsmålet er hva den vil koste når anlegget går for fullt, år etter år.
Når fase 2 hos Salmon Evolution kommer i full drift og produksjonen øker kraftig, vil også slammengden øke. Da kan en løsning som ser rimelig ut ved lav produksjon, bli svært kostbar i full skala. Da får vanninnhold, energibruk, bemanning og transportavstand stor betydning for den reelle produksjonskostnaden.
Likevel blir kostnaden ved å håndtere slammet ofte redusert til en fotnote, mens kostnaden per kilo fisk diskuteres ned til siste krone.
Det henger ikke sammen.
En stor del av det som transporteres ut fra oppdrettsanlegg, er vann. Slam med høyt vanninnhold gir større volum, flere transporter og høyere kostnader. Når prisene på drivstoff og energi skyter i været, blir det stadig mindre fornuftig å betale for å transportere unødvendige mengder vann. Husk at selv slam med 25 % tørrstoff fremdeles består av 75 % vann!
En god slamløsning handler derfor ikke om flest mulig maskiner eller den mest avanserte teknologien. Den handler om å redusere volumet tidlig, begrense transportbehovet og unngå unødvendige investeringer. Den skal også fungere i praksis når produksjonen øker, og gi en totalkostnad som er lav, dokumenterbar og forutsigbar.
Det er dette som betyr noe.
La oss samtidig slå fast én ting:
Ingen oppdretter tjener penger på slam. Slam er en kostnad, og vil forbli en betydelig kostnad. De som påstår noe annet lyver eller snakker mot bedre vitende.
Likevel dukker det stadig opp aktører med nye metoder, optimistiske kalkyler og løfter om å gjøre avfall til gull. Enkelte løsninger kan sikkert redusere kostnadene eller skape en viss verdi. Men verdien må være reell, dokumentert og tilgjengelig over tid.
Et regnestykke som er avhengig av uprøvd teknologi, store investeringer eller en usikker fremtidig verdi på sluttproduktet, er ikke nødvendigvis et godt regnestykke.
Hvem tar kostnaden dersom teknologien ikke leverer?
Hvem sitter med risikoen dersom driftskostnadene blir høyere enn lovet?
Og hvem betaler dersom dagens avsetningsmuligheter endres eller forsvinner?
Som regel er svaret det samme: oppdretteren.
Et troverdig, langsiktig slamregnskap må derfor vise mer enn dagens kostnad per tonn. Det må synliggjøre investeringer, kapitalbinding, personellbehov, energibruk, kjemikalier, lagring og transport ved full produksjon. Det må også vise hvilken verdi eller kostnad som er lagt til grunn og hvem som bærer risikoen dersom forutsetningene endrer seg.
Alt annet er ikke et slamregnskap. Det er ønsketenkning forkledd som økonomi.
Dette gjelder ikke bare Salmon Evolution. Det gjelder hele den landbaserte oppdrettsnæringen. Det gjelder også settefiskanlegg og postsmoltanlegg som møter strengere krav til oppsamling og håndtering av slam. Vi har gjentatte ganger sett at det er enorme beløp å spare på rasjonell slambehandling.
Skal næringen dokumentere reell lønnsomhet og bærekraft, må hele materialstrømmen inn i regnestykket. Ikke bare fôret som går inn og fisken som kommer ut, men også slammet som blir igjen. Jeg vil utfordre både ledere og investorer til å synliggjøre slam som en egen post både i det økonomiske regnskapet og i klimaregnskapet.
60 kroner per kilo er interessant. Men uten et åpent og langsiktig slamregnskap vet vi fortsatt ikke hva den landbaserte laksen faktisk koster. Ved full produksjon kan håndtering og bortkjøring av slam alene utgjøre en så stor kostnad at posten bør være synlig når selskapet presenterer en produksjonskostnad på 60 til 65 kroner per kilo.
