Fem store risikoer i landbasert oppdrett

Morefish sitt verdiløfte er at vi skal bidra til å utvikle sikre og produktive anlegg, vi skal være en pådriver for å definere og forebygge risiko i prosjekter, og sist, men ikke minst skal vi generere kunnskap og kompetanse som spres til næringen. Som en del av dette har vi i tre år på rad arrangert Morefishkonferansen om risiko i landbasert oppdrett. Produksjon av fisk på land som alternativ til åpne merder i sjø, har et stort miljøfortrinn og muliggjør intensivt oppdrett av fisk i store deler av verden. Samtidig er ikke produksjon på land helt risikofritt og lengre produksjonstid på land fører til at fisken blir eksponert for disse risikoene over lenger tid.

Av utviklingssjef i Morefish, Svein Martinsen og leder av Morefish Academy (t.o.m. 31.12 2023), Ragnhild I. Vestrum

Artikkelen er hentet fra LandbasedAQ nr 4, 2023 - risiko i landbasert oppdrett. 

Intensivering av miljøparametere gjør det mulig å produsere en 100g smolt i RAS på 6 måneder, noe som før tok fra 12-16 måneder i gjennomstrømsanlegg (figur 1). Reduksjon av vannforbruk per kg produsert fisk og mulighet til effektiv temperaturkontroll, muliggjør nye produksjonsstrategier. Med mer intensiv produksjon og lengre oppholdstid på land, følger også økt risiko og muligheter for å gjøre feil valg.

Figur 1: Antall måneder i produksjon med ulike produksjonsmetoder.
Figur 1: Antall måneder i produksjon med ulike produksjonsmetoder.

Kompleksiteten i store byggeprosjekter har økt i takt med skalering av anleggsstørrelse. Med større karvolum, større mengder vann som skal renses og mer biomasse som skal flyttes mellom avdelinger, blir alle faser mer krevende. Opprettholdelse av god biosikkerhet blir utfordrende når det allerede er begrensninger i renseeffektivitet i komponentrekken, biomasse- og fôringskontrollen ikke er 100 % og det er vanskelig å sikre 100 % patogenfritt inntaksvann.

Nye utfordringer

Det er heller ikke lenger bare de tekniske og biologiske aspektene som byr på utfordringer. Det siste året har vi også erfart at forvaltningen opptrer uforutsigbart og rammevilkårene endres. Prosjektrisikoen får da nye dimensjoner og gjennomføringsperspektivet endres og kostnadsgrunnlaget må revideres. Dette kan igjen skape utfordringer og ubalanse i de teknologiske og biologiske plattformene som skal etableres, både på capex og opex siden, samt eventuelle justeringer som kan ha betydning for blant annet fiskevelferd.

Men, som vi har forsøkt å belyse gjennom konferansen, finnes det løsninger. Det er fullt mulig å ta ned risikoen gjennom god planlegging, god styring og kompetanse. I forkant av årets konferanse gjennomførte vi en spørreundersøkelse for å kartlegge hva oppdrettsselskapene selv mener er de største risikoene i landbaserte anlegg. 14 RAS-anlegg deltok i undersøkelsen. Resultatene fra spørreundersøkelsen er presentert i figur 2.

Figur 2: De fem viktigste risikofaktorene I landbaserte oppdrettsanlegg (n=14).
Figur 2: De fem viktigste risikofaktorene I landbaserte oppdrettsanlegg (n=14).

#5 Gassproblematikk

Av deltagerne i spørreundersøkelsen opp­gav 43 % gass­problematikk som en av de største risikofaktorene. I Fiske­helserapporten 2022 nevnes gass­overmetning som en av de mest aktuelle negative faktorene for fiskevelferd i RAS-anlegg. Ifølge spørreundersøkelsen som den rapporten baserer seg på, er det et økende problem både i RAS-anlegg og gjennomstrømningsanlegg. Dette stemmer også overens med våre erfaringer fra prosjekter både i inn- og utland, og vi vet det er en god del mørketall her. Måling av gassovermetning og CO2 er dessverre ikke helt rett fram og krever litt forhåndskunnskap og tålmodighet. CO2-målinger er daglig prosedyre for de aller fleste, men teknologien har forbedringspotensial i form av kostnad, måleeffektivitet og fleksibilitet. Nitrogengassovermetning måles sannsynligvis for sjelden og for få steder, i tillegg til at det finnes få gode sensorer for formålet. Ny kunnskap presentert på konferansen viser at gassovermetning også skjer i prosesser som fisketransport – hvor man sjelden eller aldri måler. Dette er en god illustrasjon på kompleksiteten i gassmålinger.

#4 Biosikkerhet

Hele 57% av deltagerne i spørre­undersøkelsen mente biosikkerhet er en stor risikofaktor. Mattilsynet krever nå at alle operative landanlegg har en egen biosikkerhetsplan. Denne planen skal være spesifikk for hvert anlegg og skal vise tiltak for hvordan man forhindrer smitte inn i anlegget, hvordan man unngår at smitten sprer seg i anlegget og hvordan man reduserer risiko for å smitte naboanlegg eller skade omgivelser. Landbaserte oppdrettsanlegg bør i biosikkerhetsplan også beskrive hvordan man rent praktisk håndterer tilfeller av massedødelighet. Med stående biomasse på flere tusen tonn i fremtidige matfiskanlegg på land, må det stilles krav til kapasitet og gode logistikkløsninger. Biosikkerhetsplanene bør også være dynamiske slik at ny prosesskunnskap raskt kan implementeres.

#3 Partikler og H₂S

Når det kommer til partikler og H₂S svarte 71 % av deltagerne at de anser dette som en stor risikofaktor i RAS-anlegg. Partiklene i RAS-anlegg består stort sett av fôrrester, mikrobiell biomasse fra biofilm, og fiskeavføring. En tommelfingerregel er at omtrent 25% av fôrmengden som tilføres, ender opp som partikler. Fjerning av partiklene i vannet er viktig for å oppnå god vannkvalitet. Partikler kan skjerme patogene mikroorganismer for UV-bestråling slik at effekten blir dårlig, de kan føre til stress og gjelleproblemer hos fisken, gi nedsatt nitrifikasjon i biofilteret, føre til økt oksygenforbruk og CO₂-produksjon pga. bakteriell nedbryting og bidra til økt avsetting av partikler i rør og kar. I RAS brukes det gjerne mekaniske filtre (trommelfilter eller diskfilter) for å fjerne hovedmengden av partiklene, men disse er ikke effektive for fjerning av mikropartikler (mindre enn 30 µm), og man ser ofte at de mekaniske filtrene ikke fjerner så mye partikler som det i utgangspunktet var tenkt. Årsakene til dette kan være sammensatte – feil drift av filtrene, feildimensjonering i forhold til produksjonen, overfôring og rett og slett for dårlig rensegrad i teknologien. Uansett årsak kan konsekvensene bli store dersom partikkelfjerningen ikke fungerer. Ved opphopning av organisk materiale kan det dannes oksygenfrie soner i sedimentene, og kan det foregå mikrobiell produksjon av H₂S-gass. Dersom dette slippes ut i vannet kan det få katastrofale følger i form av massedød. Det har også i år blitt rapportert om H₂S -relaterte hendelser, og i Fiskehelserapporten indikerer svarene for 2022 en økning i forhold til året før. Fiskehelserapporten hevder at «dette kan enten tyde på mer kunnskap om temaene og at det dermed har blitt utført flere analyser/tatt i bruk bedre analysemetoder, eller at dette igjen er et økende problem.»

H₂S -problematikken har bidratt til mange gode innovasjoner, spesielt innenfor sensorikk. Men risikoen for H₂S vil fortsatt være der selv om man har god og nøyaktig sensorikk. Design, drift av filter, kontroll på fôring/overfôring er viktige faktorer, samt gode rutiner for tiltak når man får signal fra sensoren om H₂S -utvikling i systemet.

#2 Teknisk feil

Tekniske feil på oppdrettsanlegg er en stor og innholdsrik kategori, og hele 76% av de spurte har oppgitt dette som en av de store risikofaktorene. Erfaringsmessig kan dette dreie seg om alt fra filter som revner, eller ventiler som er installert feil, pumpestans, kraftutfall, materialbrudd og mye mer. Mange slike feil kan og bør kunne unngås i tidlig fase ved god nok bestillerkompetanse, tilstrekkelig redundans og ikke minst kontinuerlig oppfølging underveis i byggeprosessen. Det er derfor avgjørende at erfarne fagfolk er med helt fra starten av et prosjekt.

I flere år nå har vi i Morefish etterlyst en bransjestandard for landbasert oppdrett. Dette er for lengst på plass i andre industrier som har holdt på like lenge, eksempelvis oljebransjen. Med gode bransjestandarder på plass vil det forenkle design og detaljprosjektering. Leverandører vil ha noen minstekrav til teknologi å forholde seg til og man vil kunne unngå feil som kommer av for dårlig kommunikasjon mellom leverandør og oppdretter.

#1 Kompetanse

Det som er felles for alle punktene nevnt over, er at det trengs nok, god og ny kompetanse for å forhindre problemer knyttet til de ulike temaene. Og kompe­tanse, eller mangel på kompetanse, blir av hele 86 % av de spurte nevnte som en av de viktigste risikofaktorene i landbasert oppdrett. Dette er i aller høyeste grad en tverrfaglig næring, og det trengs kompetanse på alle felt for å få alt til å henge sammen. Det som også etterlyses er et større behov for nye løsninger. Det vil si innovasjon, nyskapning og mer forskning. Og for å få til utvikling og innovasjon trenger vi kunnskap. Forskning viser at industribedrifter som makter å kombinere praktisk kunnskap og teoretisk kunnskap i innovasjonsprosesser, kan doble innovasjonshastigheten. Det vi opplever er at det ofte er prøving og feiling i akvakulturbransjen, og det er bare kunnskap om det som fungerer som blir spredd videre. Det vil si at mange kan gjøre de samme feilene om og om igjen. For å unngå det må industrien være mer transparente – det trengs mer kunnskapsdeling, mer kommunikasjon og mer kompetanse over hele linja for å holde tritt med utviklingen. Slike plattformer som Morefishkonferansen har blitt, vil vise seg å være veldig viktige for å distribuere disse erfaringene.

Spørsmålet vårt er følgende; - er fagtilbudet tilstrekkelig for å skaffe nok kompetanse til behovet? Tidligere har vi i Morefish anslått at det innen 2025 vil jobbe mer enn 1000 personer i RAS anlegg i Norge (om dette holder stikk, gjenstår å se). Og hvordan skal man sørge for at disse har høy nok kompetanse? Siden vi adresserte dette på Tekset i 2020, har det heldigvis skjedd en god del. Nå finnes det RAS-kurs/utdanninger både på Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø, i tillegg i tillegg til det tradisjonelle RAS kurset ved NTNU. Ved NTNU har det også blitt opprettet et bachelorprogram for havbruksingeniører, og det første kullet derfra ble uteksaminert våren 2023. Disse studentene ser vi nå er på full fart inn i næringen. Når det er sagt, er det ikke sånn at det nødvendigvis trengs universitetsutdannelse for å jobbe innen akvakultur. Praktisk erfaring og evner er minst like viktig, og en kombinasjon av ansatte med teoretisk og praktisk kunnskap, er nøkkelen til god drift.

Morefish har holdt RAS-kurs for flere hundre personer fra industrien de siste årene, og vi får ofte tilbakemelding om at kursing gjør at dialogen mellom de ulike faggruppene går lettere. Kanskje skaper det også mer samhold i gruppa, som bidrar til å at de flinke medarbeiderne forblir i systemet. Det er også vist at engasjement i jobben reduserer sykefravær og at engasjement skapes når arbeidet er tilrettelagt med tilstrekkelige ressurser, og når de som jobber der har god kontroll med oppgavene sine og de opplever støtte fra kollegaene sine.

Når disse punktene er på plass vil høye krav i arbeidet ikke være belastende og skadelig, men heller styrke engasjementet og helsen ytterligere. For å ha god kontroll, og for å kunne få støtte og gi støtte til kol­leger, trenger man kunnskap om det man selv jobber med og også det kollegaene jobber med. Kompetanseheving og læring bør derfor betraktes av ledelsen som den viktigste investeringen for fremtiden.

Referanse

Sommerset I, Wiik-Nielsen J, Oliveira VHS, Moldal T, Bornø G, Haukaas A og Brun E.

Fiskehelserapporten 2022, Veterinær­instituttets rapportserie nr. 5a/2023, utgitt av Veterinærinstituttet 2023