Bildet viser et av karene i Kuterra-prosjektet.
Bildet viser et av karene i Kuterra-prosjektet.

Pessimistisk for landbasert

En analyse av det såkalte Kuterra-prosjektet i Canada, viser at landbasert lakseoppdrett har en lang vei å gå før man ser lønnsomhet.

Publisert

Prestisjeprosjektet Kuterra skulle en gang for alle vise at landbasert lakseoppdrett var merdbasert sjøoppdrett overlegent. Med massive investeringer fra private og offentlige fond, heiet frem av miljøorganisasjoner som i utgangspunktet er i mot lakseoppdrett, skulle dette bli det endelige beviset på slutten for oppdrett i åpne merder.

Nå foreligger det en detaljert rapport fra prosjektet, fyldig omtalt i magasinet Aquaculture North America av Dr. Brad Hicks. Her fremgår det at gjennomsnittlig slaktevekt oppnådd i Kuterra-prosjektet var 2,4 kilo, som var dramatisk lavere enn planlagte 6 kilo slaktevekt.

Den lave slaktevekten forklares med høy dødelighet, tidlig kjønnsmodning og generelt lav tilvekst. Kvaliteten på fisken var heller ikke god. Bare knappe 80 prosent var klassifisert som premium, mens det normale i konvensjonelt lakseoppdrett er 85-95 prosent.

En rekke problemer knyttet til tekniske drift har også påvirket prosjektet negativt. Plager med sopp og katerakt har også vært et problem.

400 tonn

Kuterra-prosjektet har sin bakgrunn i et samarbeid mellom offentlige myndigheter, private investorer og "first nations" om å bygge et landbasert oppdrettsanlegg for atlantisk laks på Vancouver Island i British Columbia. Anlegget var tenkt å skulle ha en årlig produksjonskapsitet på 400 tonn.

Investeringskostnadene fordelt på produsert mengde fisk, viser at kostnadene i Kuterra-prosjektet er sju ganger høyere enn i et konvensjonelt lakseanlegg, ifølge rapporten.

Når det kommer til energiforbruk, har Brad Hicks kalkulert at kostnader med elektrisitet var 745 CAD per tonn. I et konvensjonelt sjøbasert anlegg er kostnadene 50-60 CAD per tonn.

- Gjennom årene er det gjort mange forsøk på å produsere slakteferdig laks i landbaserte anlegg. Hittil er det ingen som har lyktes, skriver Hicks og konkluderer med at denne formen for produksjon ennå ikke er klar for kommersielle aktører.